Siden sist...

I det siste har det rukket å bli høst.

Jeg har begynt å fyre skikkelig i ovnen.

Jeg har pakket vekk sommerjakkene.

Jeg har funnet frem vintertøy.

Ungen har fått ny lue.

Vi har vaksinert hele familien mot nøff-nøff-syken.

Ungen har vært skikkelig syk for første gang.

Vi har hatt tre våkenetter på rad, de første siden juni.

Jeg har ikke lest så mye til eksamen som jeg hadde planlagt.

Jeg er fremdeles skikkelig stresset.

Mannen har jobbet ekstravakter.

Som selvsagt falt sammen med ungen sin sykdom.

Så ungen og jeg har bodd hos mormor og morfar en liten stund.

Mannen og ungen har vært på guttetur til Oldefarmor.

Jeg har vært på pysjparty hos Venninnen og tatt ut jentesiden min til det fulle.

Jeg har spist kanadisk pannekakefrokost med pannekakemiks flydd inn over dammen.

Jeg har vært mer på trening og fått sansen for satsdans.

Jeg har ikke vært hos frisøren og ser derfor ut som en mopp.

Jeg har blitt ferdig med fire julegaver.

Jeg har funnet frem julemusikken.

Og jeg skal snart se over julepynten.....

Snart er det desember. Og jeg gleder meg!

Jeg er lei....

Jeg er trøtt... Lei av å lese til eksamen... Stresset fordi det snart er eksamen.

Lurer på om jeg har kapasitet til å komme i mål.

Ikke fordi jeg føler jeg går glipp av noe hjemme. Eller fordi jeg tror Ungen lider fordi om det går noen uker hvor han bare ser meg noen timer for dagen.

Men fordi jeg har lavt blodtrykk og det gjør meg trøtt, svimmel og kvalm.

Fordi jeg har mye å lese og mindre tid enn tidligere.

Fordi det siste halvåret har tatt mye krefter og jeg er sliten.

Fordi jeg alltid friker litt før eksamen.

Og da undres jeg på om jeg tok et riktig valg da jeg bestemte meg for å studere.

Fordi det er mye å gape over akkurat nå. Og fordi jeg har sittet ni timer på lesesalen i dag og prøvd å lære noe jeg ikke forstår. Fordi jeg ikke er fornøyd med å bestå, jeg vil helst gjøre det bra også. Og fordi jeg er lei av å studere.

Men jeg har tatt et valg. Og det er jeg glad for. Det er det rette valget for meg.

Og Ungen har det finfint med to foreldre som er hjemme, som han er trygg på og som er glad i ham. Men noen ganger... Er det valget litt strevsomt fordi det er mye på en gang.

Og da hadde det vært fint... Om noen kunne si "HEIA" når jeg er lei meg og frustrert og sliten.

Det gjør så mye mer for trøttheten enn "det var kanskje ikke så lurt".

For alle som kjenner meg vet at det er dette som er det lure.

Fordi det jeg er mest redd for i hele verden er å bli plassert i et format ikke trives i...

Ikke fordi jeg er opptatt av hva du mener om valget mitt. Det toget er gått. Jeg har tatt et valg, som jeg er stolt av og som jeg står for. Men fordi jeg, som alle andre, noen ganger har behov for en heiagjeng på sidelinjen...

Nattasang...

Jeg holder på å lære meg en ny nattasang.

Som jeg synes var så fin at jeg skriver den her...

"Sov du vesle nurket, sov no på min arm.

Eg skal halda om deg, slik at du blir varm.

Vi er nær deg så lenge som du vil,

sov no ein svevn så mild.

Alle vil vi hjelpe, vi ikring deg står,

gråten vil vi stogga, kanskje smil vi får.

Vi er nær deg så lenge som du vil,

sov no ein svevn så mild.

Vi vil verna om deg i den tid vi får,

vi har deg til låns i dine fyrste år.

Vi er nær deg så lenge som du vil,

sov no ein svevn så mild.

Dagen kviler stille i kvar by og grend.

Sov du vesle venen, natta - no kjem den".

Fotball....

Jeg har vært på stadion.
Og det er jeg egentlig ganske så fornøyd med.
Beinet og jeg fikk billetter av naboen fordi "du e så skjønn" (Det er altså jeg som er den skjønne).
Og da går man på kamp da. Selv om jeg ærlig talt aldri hadde trodd jeg skulle komme dit at jeg og Beinet skulle gå sammen på fotballkamp...

Men jeg koste meg jeg. Jeg var overrasket over hvor godt man faktisk ser. Jeg fikk hotdog og cola. Jeg kunne heie litt på keeperThorbjørnsen (fordi jeg har hatt fag med ham på videregående). Og jeg fikk virkelig frydet meg over folks fantastiske egasjement.
For det første var det interessant å se Beinet (som har sett mindre fotball enn meg) plutselig bli forandret til en "ekspert" på sidelinjen. Seriøst, den mannen har aldri hørt ordet off-side i sitt liv, men i noen sekunder i går tror jeg nesten han var klar for å lempe Steinar Nilsen av banen og overta selv. For ikke å snakke om alle som satt rundt oss. Jeg har observert mennesker jeg vet aldri klarte å treffe triangelet i musikktimene på barneskolen, slå seg løs i noen rimelig vanskelig klapperytmer uten problem. Og jeg har sett dresskledde menn nærmest hoppe på skjerfene sine (jeg trodde uavgjort var noe man kunne leve med) i frustrasjon over noe man må kunne karakterisere som skuddvegring. (Jeg tenker som så, liten ball+stoooooooooooort bur=mange mål, men det er ikke sånn i praksis).

Men jeg skal ikke snakke så alt for høyt. Selv om jeg noen ganger klappet da jeg burde buet, så fant jeg meg selv stående rett opp og ned mens jeg skrek alt jeg kunne "Få no den ballen i målet din idiot. Det e no bare å skyyyyyte"... jada.... Mulig jeg skal gjøre dette igjen...

Mat....

Jeg er litt sånn opptatt av mat for tiden.

Fordi jeg gleder meg til jul (mamma sier vi ikke har lov å prate om jul før alle har hatt bursdag, men nå prater jeg ikke, jeg skriver)...

Det er så ille at jeg faktisk drømmer om mat om natten...

Jeg har tenkt litt på dette med bordvers. For man sier jo at man skal synge for maten. Dersom man mener dette bokstavelig, vil jeg si at det er en utrolig teit skikk. For maten vet strengt tatt ikke at den synges for. Og uansett er det kanskje litt seint i prosessen å synge for den når den er kommet på bordet. Skal man først synge for maten, bør man strengt tatt gjøre det mens maten fremdeles lever. Og da er man jo ikke garantert at den maten man faktisk synger for er den maten man spiser. Med mindre man er med i alle ledd av prosessen for å forsikre seg...

På den måten kan man kanskje oppfordre alle bønder til å synge for maten mens den lever, slik at vi er sikret. Med mindre det er et krav at man skal synge personlig. Men jeg har litt vanskelig for å se for meg hvordan det skal gjennomføres i praksis.

Så kan man si at man synger for maten for å takke. Men hvem takker vi? Vår Herre som har skapt det som vi til slutt spiser? Eller bøndene som dyrker og pleier den maten vi spiser? Eller de som jobber med å få maten fra bonden til fabrikken? Dem som jobber på fabrikken? Dem som kjører maten fra fabrikken til butikken? Og dersom alle disse skulle takkes i et bordvers, så er det mange sanger som må skrives om. Og hvorfor synger vi? Er det mye hyggeligere enn en kort bønn? Personlig synes jeg det er omvendt...

Uansett gleder jeg meg til maten vi skal spise i desember. Men mest av alt gleder jeg meg til jeg skal spise fenalår. Det kommer rimelig høyt opp på listen over mat jeg setter stor pris på.

Så får tiden vise hvordan jeg skal takke for den....

Jeg har trent...

Og det skjer ikke hver dag....

Min nye treningsvenn og jeg dro oss avgårde i dag morges etter å ha prøvd å komme på gode grunner til å la det være... Men det var greit... Da vi kom igang... Helt til jeg oppdaget at det var et svært speil langs den ene veggen. Det er mulig mange liker å se seg selv trene, men jeg liker det ikke. For det første blir jeg minnet på alt som disser som helst ikke skal disse. Og steder det disser hvor jeg ikke engang visste at det disset. Og dessuten ser jeg hvor fantastisk peonrød jeg blir i fjeset av det og hvordan svetten bare lyser gjennom klærne...

Og så har du sånne som min treningsvenn Lynn, som blir sånn fin-svett og som ikke har noe som disser (eventuelt bare har kledd seg sånn at man ikke ser det).

Uansett tenker jeg at vi ikke kan nøye oss med bare en gang, så vi er klar neste uke... og uken etter det... og uken etter det.... og uken etter det.... sukk...

I går....

hadde jeg en sånn dag hvor man våkner og tenker at man egentlig ikke er i perlehumør.

Og hvor alt og alle egentlig er skikkelig irriterende....

Damen på butikken som stod i veien fikk beskjed om å flytte seg...

Og damen foran meg i kassekøen fikk beskjed om å handle medsinene sine på apoteket hvis hun ikke visste hva hun skulle ha.

Damen i vaksinasjonskøen i Fyllingsdalen fikk høre min mening om organisering og dårlig informasjon.

Greit å få det ut av systemet for å si det sånn.

Ellers har ungen fått sin første dose svineflunsa-vaksine.

Og det gikk helt strålende. Litt sutring i går kveld, men ikke noe feber eller noe sånt.

Litt kvalm var han nok tror jeg, men han sovnet da og sov som han pleier.

Så da er hvertfall en av tre vaksinert. Mannen får på jobben i helgen. Og jeg skal vente til oss "friske" står for tur (jeg har strengt tatt ikke noe annet valg).

Ellers målte legen min trykket i går. Og det var så finfint at nå er nesten halvparten av medisinene mine tatt bort. Skal bli spennende å se hvordan dette kommer til å gå....